To gamle burgundere

54 år gammel Clos de Bèze

J.L.P. Lebegue Chambertin Clos de Bèze 1957

En Chambertin Clos de Bèze skulle ha mulighet til å leve lenge, så vi hadde store forhåpninger til denne flasken.

Om årgangen sier Jasper Morris: “Regarded as close to a disaster at the time by most producers, 1957 has nonetheless produced a few spectacular wines. […] It was lean and underripe with very high acidity. Fifty years later, the acidity has faded while the fruit has not.”

Både vinmarken og årgangen skulle gi grunn til håp, men produsenten er det ikke så lett å finne informasjon om. På Google Books fant vi noen artikler fra 60- og 70-tallet som gjør det mulig å sy sammen følgende bilde: I 1861 kom en franskmann med navn Jean Louis Paul Lebegue fra Cognac til London og startet et firma i sitt eget navn, J.L.P. Lebegue & Co. Ltd. Firmaet hadde en svær kjeller i sentrum av London ved London Bridge Station og var en uavhengig og velkjent “wine shipper”.

Nivået i flasken var ca. 5 cm. Kapselen var oksidert og hadde delvis gått i oppløsning. Korken kom greit ut, men var gjennomtrukket av væske.

Så til vinen: Oransje i kanten de ytterste to centimetrene, men rød kjerne. Kandisert frukt på lukt, litt madeira, men ikke håpløst oksidert. Tobakk, lær, litt fjøs etter hvert. Sødmefull med en gang den kommer inn i munnen, men svært syrlig etterhvert, helt avslepne tanniner som så vidt er merkbare. Smal i munnen, avslutter friskt. Skrinn frukt, dominert av strukturen og særlig syren. Ikke helt død, men langt, langt over toppen. The fruit has faded, while the acidity has not…

42 år gammel Pommard

Maurice de Mandelaere Pommard 1969

På etiketten kan vi lese at Maurice de Mandelaere var en negociant med tilholdssted i Savigny-les-Beaune. Mer informasjon har vi ikke greid å finne om produsenten, verken i bøker eller på nettet. De må tydeligvis ha lagt ned virksomheten for lenge siden.

Burghound omtaler 1969-årgangen i følgende oppsummering av 60-tallet: “Both ’66 and ’69 have peaked and unless the storage has been impeccable, they’re tiring as a general rule. To be sure, fine examples can still be found from both vintages but neither are as fresh as either ’62 or ’64.”

Vi har smakt en Bouchard Pommard Rugiens 1964 som var i fin form. Nå skal vi ned til kommunenivå og over til en årgang som omtales som sliten. Så langt lover det kanskje ikke så altfor godt…

På cellartracker finnes to smaksnotater på viner fra Maurice de Mandelaere, begge skrevet av samme person. Vosne-Romanée fra 1970 høster lovord og omtalen “Astonishingly fresh and complex”. En kommune-Pommard fra 1969 burde vel da også kunne leve? Håpet stiger.

Nivået i flasken var høyt, ca. 3 cm. I utgangspunktet bedre kork enn på 57-eren, men vi rotet det til så den smuldret opp. Korken var spenstig og vinen hadde ikke trukket gjennom.

På farge er vinen oransje den ytterste centimeteren, men med en fin rød kjerne. Førsteinntrykket på lukt er sopp (champignon), men under ligger en flott fruktighet i retning bringebær. Sunnere frukt enn på 57-eren, ikke de samme madeira-assosiasjonene. Soppen går i retning av høstløv etterhvert. Litt tobakk og lær. I munnen har den en god del frukt. Frisk, et streif av tanniner i finish, men det er syren som er mest fremtredende i ettersmaken. Frukten er likevel med hele veien. Absolutt levende. Ingen stor vin, men utrolig imponerende at en kommunevin har frukt og balanse etter 42 år.

Fin gammel kork

Dette innlegget ble publisert i Drikke, Vin. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s